Sterk Reklame 2008

En av gruppene som deltar.

Drageløperen

Filmanmeldelse av Drageløperen. Boka var desidert best, men filmen var ikke direkte dårlig den heller.

Velkomponert og gripende film med eksepsjonelle enkeltsener.

Hvis tittelen ”Om forlatelse” ikke allerede hadde vært brukt av den engelske forfatteren Ian McEwan, kunne Khaled Hosseini brukt dette som tittel på sin roman ”Drageløperen”. En roman hvor hovedpersonen, en privilegert 12 år gammel afghansk gutt ved navn Amir, sørgelig sviker sin barndomsvenn Hassan. Bare som voksen er han i stand til å bøte for det han har gjort, gjennom en handling som viser stort mot.

Hosseinis roman, angivelig den første romanen skrevet på engelsk av en afghansk forfatter, ble en bestselger som rørte millioner av ivrige lesere. Regissør Marc Forster og manusforfatter David Benioff har videreført Hosseinis historie til lerretet, men de har likevel holdt seg tro mot boken – både dens hjerteskjærende, sentimentale kraft og dens solide historiefortelling.

Historien begynner i San Francisco i 2001. Den voksne Amir (Khalid Abdalla) er nå forfatter, etter at han flyktet fra Afghanistan sammen med sin far under Sovjetunionens invasjonen i 1979. Men alt er ikke rosenrødt. Han blir hjemsøkt av sin fortid, og Forsters film tar oss med tilbake til Kabul i 1978, før byen ble lagt i ruiner, først av Sovjet og deretter av Taliban.

Den unge Amir (Zekiria Ebrahimi) vokser opp i et komfortabelt og kultivert hjem sammen med sin verdslige, antimilitante og mullah-hatende far, Baba (Homayoun Ershadi). De er pashtunere, medlemmer av den regjerende eliten, og Hassan (Ahmad Khan Mahmoodzada), sønnen til familiens tjener Ali, kommer fra Hazara-stammen.

De to unge vennene er kanskje tjener og mester, men de er til tross for det uadskillelige. Helt til en dag da Hassan blir banket opp og brutalt voldtatt av en gjeng pashtunerbøller – en grusom hendelse Amir er hemmelig tilskuer til, uten at han griper inn. Etter hvert som tiden går i etterkant av hendelsen, tærer skyldfølelsen så hardt på Amir at han ikke klarer å se sin venn i øynene. Han velger derfor å vende seg imot sin bestevenn, og begynner å oppføre seg fiendtlig mot ham.

Nesten 20 år etter, i forkledning, returnere Amir til Kabul i et forsøk på å rette opp i sine barndomssynder. Forsters gjenskapelse av den krigsherjede byen er levende: Et treløst landskap hvor tiggere blir tvunget til å selge sine proteser for å overleve; dystre folkemasser på en stor fotballarena som blir tvunget til å overvære steiningen av en ung kvinne som har blitt fengslet for utroskap.

På denne fotballarenaen støter Amir på den tynne, bleike og snerrende pashtunerbøllen som hadde hovedansvaret for voldtekten på Hassan. Nå er han en voksen Taliban-leder. For de som har savnet Hollywood-stilen i filmen, er dette den delen som gjør opp for dette savnet. Filmen blir med ett en actionfylt godbit.

Homayoun Ershadis sjelfulle og moralsk komplekse rollefigur, Baba, er filmens mest velspilte rolle, men de to små afghanske guttene, Amir og Hassan, er uten tvil filmens hjerte.

”Drageløperen” er ikke intrikat, heller tvert om. Og det er det som er så bra med den. Den tillater oss å se et land og en kultur fra innside på en forståelig måte: Den gir et menneskelig ansikt til en tragedie som visse av oss kun kjenner gjennom avisoverskrifter og reportasjer fra nyhetene på tv. Dette gjør den også uhyre aktuell. Det hjelper også at det blir snakket dari i de afghanske scenene i filmen, og ikke engelsk. Dette bringer en ekthet over det hele.

Forsters solide og upretensiøse film holder en meget høy standard, og er ikke redd for å bryte verken regler eller normer. Kun de mest hardbarkede kinogjengerne kan klare å unngå å bli rørt av denne filmen.

Semikolonets død?

De færreste av oss bruker semikolon. I Frankrike debatteres nå semikolonets framtid i språket.

Ifølge Dagbladet 29.04.08 er semikolonet i hardt vær i Frankrike om dagen. Det debatteres heftig og hett på radio, på nett og i aviser. Faktisk har semikolonets skjebne i det franske språket vært gjenstand for så mye oppmerksomhet at det til og med ble brukt i en aprilspøk.

Frankrikets president Nicolas Sarkozy hadde bestemt at det spesielle tegnet skulle bevares for fremtiden ved at det skulle brukes mist tre ganger i all offentlig korrespondanse, lød aprilspøken. Det er dog ingen aprilspøk at semikolonet holder på å forsvinne fra det franske språket.

Det patriotiske språkinteresserte skriver bekymrede nettkommentarer og avisinnlegg. De drar fram store tenkere som Hugo, Proust og Voltaire for å vise at tegnet er en viktig del av den franske skrivetradisjonen. Franske samtidsforfattere derimot, betegner semikolonet som overflødig – og velger heller å skrive i engelsk stil, med korte, poengterte setninger.

Når og hvordan skal vi egentlig bruke tegnet?

Ifølge Språkrådet kan semikolon brukes til å lage et lite opphold mellom setninger som hører sammen. Semikolon gjør tjeneste som en mellomting mellom et punktum og et komma og må ikke blandes sammen med et kolon.

Det er et stort komma eller et lite punktum, en mellomting mellom de to tegnene. Og det som står etter et semikolon, skal være en fullstendig setning. Der er det mange som slurver.

Tegnet skal understreke den nære sammenhengen mellom to setninger, slik: Kari kom for seint til møtet; hun hadde forsovet seg.

Eller det kan brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppramsinger: Bandet Winston ble stiftet i 2003. Medlemmene er: Marius Hjeldnes, gitar og vokal; Ketil Akselsen, bass; John Birger Ulvund, gitar; Mads Outzen, trommer.

Jeg skjønner at semikolon er ett av de få tegnene vi har, som på en måte kan ses på unødvendig. Vi har for eksempel mindre bruk for det enn punktum og komma, men personlig er jeg ganske glad i det.

Uansett; semikolonet er et vakkert tegn og det fortjener i aller høyeste grad å bli brukt. Jeg velger å se på semikolonet som grammatikkens lille flørt, et litt uregjerlig, men sjarmerende tegn som beveger seg på begge sider av ortografiens strenge grenser, uten at noen som helst tar skade av det.

Semikolonet er uunnværlig når man skriver om noe som er sammensatt eller komplisert. Det setter ting i rekkefølge – det klargjør. Men det er også godt å ha for å legge til litt mykhet og letthet. Det kan stanse en setning fra å røre bakken eler stoppe opp, det holder setningen våken og i spenn.

Det finnes grovere feil å begå enn å bruke semikolonet feil: og/å-feil er uestetiske; kommafeil kan være direkte farlige; da/når-feil er barnslige, og ord delings feil er utrolig slit somme!

Nuovomondo: Den nye verden

Her kommer en anmeldelse av en film jeg så for første gang i fjor, men som jeg faktisk tenker på fra tid til annen.

En fantasifull, intellektuell og tiltrekkende italiensk film om håp og drømmer.

Emanuele Crialeses poetiske fortelling om emigrasjon på begynnelsen av det tjuende århundre, følger analfabeten, enkemannen og bonden Salvatore Mancuso og hans familie fra Sicilia. Etter å ha sett forfalskede bilder av Amerika, der penger vokser på trær og grønnsakene er på størrelse med kyr, setter de kursen for den nye verden.

En annen som også søker en ny start, er den gåtefull, single og engelske fruen Lucy Reed. Hun slutter seg til Salvatore og hans familie. Kanskje på grunn av desperasjon, men også mulig gjennom en form for trygghet. Under reisen forteller Lucy til Salvatore at hun trenger å gifte seg før hun kommer i land i New York. Grunnen til dette kommer aldri helt fram i lyset, men Salvatore har blitt betatt av Lucy, og bestemmer seg for å hjelpe henne.

Gjennom en hypnotisk blanding av naturalisme og magisk realisme, viser Emanuele Crialese at ”Den nye verden” ikke handler om destinasjonen, men heller om reisen. Dette vises gjennom måten filmen hviler på de reisendes sultne øyne, fulle av håp og tro på den nye verden og dens uendelige muligheter, mens de både ligger og står sammenklemt i lasterommet på et alt for fullastet fraktfartøy.

Deres møte med Ellis Island og den nye verden er en reise gjennom skodde. Til og med vinduene i ankomsthallen er laget av glass det er umulig å se ut av. Det er som om de reiser gjennom skyene til et uoppdaget himmelrike. Ellis Island viser seg å være mer som et fengsel enn en portal til et bedre liv, hvor familien må gjennomgå en rekke tester for å få adgang til deres nye liv.

Filmen er til tider litt stillestående, noe som får den til å virke lengre og tyngre enn den faktisk er. Den viktigste grunnen til at dette er en tilfredsstillende film, er de surrealistiske og uventede veiene filmen tar i løpet av dens to timer med spilletid. Alt i alt en mer enn godkjent film fra en av Italias beste regissører.

Genial bok!

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest Alle mine triste horer av Gabriel José Garcia Márquez. I tillegg til Ernest Hemingway, er Márquez uten tvil en av de som har hatt størst innflytelse på meg og mine skriblerier. Det er i mine øyne et ubestridelig faktum at denne boken er på topp 5 av beste bøker gjennom tidene. Autoriteten Márquez innehar er rett og slett ufattelig. Iallfall; nå har jeg lest boka nok engang, og jeg sitter igjen med samme spørsmål som jeg har gjort alle gangene jeg har fortært den: Hvordan i all verden er det mulig å skrive så h… bra? Jeg anbefaler boka på det sterkeste! Anmeldelse kommer snart.

I fiktivitetens navn

I dag har jeg tilbrakt store deler av dagen på Trøndelag Teater pga. pressekonferanse for forestillingen Pseudonymet. Her er en liten forhåndsomtale på stykket:

Pseudonymet Falk Thomsen, alias Ola, står på trappen til å bokdebutere på et forlag kontrollert av tre høyst tidsriktige kvinner – tre virile kvinneskikkelser i totalt forskjellige stadier av livet. Cici, en attraktiv frøken i 20-årsalderen som er tilsynelatende sorgløs; Janne, en noe intens medsøster, og Hildegunn, et selvsikkert og modent kvinnfolk.

– Stykket dreier seg i korte trekk om en pompøs forfatter og hans tre kvinnelige foreleggere som innehar en bunnløs seksuell appetitt. Boken han er i ferd med å lansere, Læreren som forlot meg, handler om et brudd forfatteren hadde med en fransk lærerinne, forklarer regissør Strømgren.

Forfatterspiren Ola blir fort offer for de tre kvinnenes ekstreme seksuelle appetitt. Denne appetitten tilspisser seg da det etter hvert kommer for en dag at debutboken i sin helhet handler om de utenkelige knullene, erotiske sløydsaler og kåte bøttekott – en gresk tragedie som kobler tenårene med overgangsalderen. Hvilken sulten kvinne blir ikke brunstig av slikt? Hvem blir den heldige?

Jo Strømgren har tidligere lekt og ironisert med flere ulike genre. I denne oppsetningen er målet å beskrive latterligheten blant moderne mennesker med luksusproblemer anno 2008. Han vil lede oss inn i en verden befengt av total mangel på mental spontansperre.